Om oss

Vi er flere om dette sirkelprosjektet: Jeg, den skravlende primaten, heter Marit Bolsø Brodersen. Jeg er utdannet billedkunstner fra kunstakademiet, har en master i tverrfaglige kulturstudier, og hadde nesten fullført en doktorgrad i sosiologi da jeg fant tilbake til kunsten igjen etter en durabelig burnout (det var ikke den første, for å si det sånn). En slags sirkel som ble sluttet der også, altså. 

Jeg har god hjelp i produksjonen av sirkeltegningene mine, både fra min nålevende kompanjong og fra henne som  jeg mistet i januar 2026. 

Min første tegneassistent het Jubel, hun var min sjelehund, mitt vesle, myke ankerfeste i verden. Hun var en liten fraggel fylt av stoisk ro, min lodne klippe i verden, til og med et høyspent, nevrodivergent nervesystem landet i den fredfullheten som omga henne. Jeg tenkte at å være i verden uten henne måtte være en aldeles umulig øvelse jeg helst aldri ville måtte utføre. Så døde hun. Så ung. Hun døde med stemmen min rundt hele seg, pakket inn i Du er verdens beste hund, jeg sa det igjen og igjen, hun døde på det grønne teppet sitt, uten et sukk engang, så sliten var kroppen hennes av å leve med et hjerte som var svakt. Nå slipper hun slitet. Og jeg øver, hver dag, på Aldri Mer sin betydning. 

Det var en rikdom å få være mennesket hennes. En stor, ærefull rikdom. 

Så kom Esti. Og Esti er en helt annen rytme, Esti min Esti, en virvlende fløyelsvind, en silkerakett, en begeistret sprettball, en Ferrari med bremsesystemet til en gammal DBS-damesykkel. Om hunder kan være nevrodivergente så har hun sannsynligvis opptil flere bokstaver hun også, hun er et helt alfabet av entusiasme og manglende impulskontroll. Ikke mye stoisk ro å spore der, nei. Men også hun ligger under tegnebordet, i de merkeligste positurer for å få hvilt hodet sitt på beina mine. Også hun sover på fanget mitt hver morra og på armen min hver kveld, og vi finner en hverdagsdans med en ny takt, i ekkoet etter den gamle.